Han ligger og ser opp i skyene nå, kan nesten ikke se at de beveger seg og er klar over at de er for langt unna til at han kan ta på dem. Men han prøver likevel. Først når han merker skuffelsen over at han ikke når skyene med hånden, oppdager han at han ligger på bakken og ser opp i skyene, og forsøker å nå noe som er mange kilometer unna med hånden. Han blir først skuffet over å bli skuffet, så innser han at han ikke bør tenke på skyer og hånden sin, men på hvorfor han ligger på bakken, ser opp i skyene, prøver å ta på dem, blir skuffet og så blir skuffet igjen.
For en time siden var Christopher en glad gutt. Han gjorde lange skyv og sparket friskt i fra seg oppover motbakkene. Svetten presset den ultratrange lua oppover på pannen og lot den stå igjen alene og iskald i nedoverbakkene, som en 30 sekunders steinhard hodepine. Christopher gliste så det iset i tennene når han visket ut svakhet med viskelær og skrev styrke med sprittusj. Nå ser han på skyene nedenfra.
Pappa er en elefant og mamma er laget av yoghurt.
