Uke 50

Bildet representer en uheldig mann og hans lure skalle. Etter at glasskrukken med vaskepulver gled vekk mellom fingrene hans, der han stod barbent på flisgulvet, trakk jordens tyngdekraft krukken brutalt mot seg. Massevis av bittesmå glassbiter og vaskepulver sprutet overalt. Han tråkket over haugen foran seg og satte den ene foten oppå den andre for å børste vekk det som på merkelig vis hadde festet seg under foten. Resultatet var kutt på begge føttene, under den ene, oppå den andre. Kremjobb!

Dette var mandag. På tisdag glemte han veiledningstimen til bacheloroppgaven, på onsdag fikk han fartsbot og mistet synet for en periode. På torsdag måtte han improvisere en time radiosending på direkten. Har han hatt en fin uke? Ja, det har han! Til tross..

Nå har han vært nede i stallen og fikset et nytt blad på innebandykølla si. Det er kanskje ikke det lureste å gjøre med tanke på at han skal spille kamp i morgen, og at kampen dermed blir ilddåpen for det nye og ukjente bladet på kølla. Det er ofte en lur ide å føle bladet litt på tenna først.. Bli litt kjent med vinklene, stivheten.. men akk,, det er viktigere ting å tenke på..

Christopher, sliten nå.

Han ligger og ser opp i skyene nå, kan nesten ikke se at de beveger seg og er klar over at de er for langt unna til at han kan ta på dem. Men han prøver likevel. Først når han merker skuffelsen over at han ikke når skyene med hånden, oppdager han at han ligger på bakken og ser opp i skyene, og forsøker å nå noe som er mange kilometer unna med hånden. Han blir først skuffet over å bli skuffet, så innser han at han ikke bør tenke på skyer og hånden sin, men på hvorfor han ligger på bakken, ser opp i skyene, prøver å ta på dem, blir skuffet og så blir skuffet igjen.

For en time siden var Christopher en glad gutt. Han gjorde lange skyv og sparket friskt i fra seg oppover motbakkene. Svetten presset den ultratrange lua oppover på pannen og lot den stå igjen alene og iskald i nedoverbakkene, som en 30 sekunders steinhard hodepine. Christopher gliste så det iset i tennene når han visket ut svakhet med viskelær og skrev styrke med sprittusj. Nå ser han på skyene nedenfra.

Pappa er en elefant og mamma er laget av yoghurt.

Åsmunds mareritt

Åsmund hadde spart i mange år, nå. Sommerjobben på posten skulle endelig komme til nytte. Han hadde ikke brukt ei krone på verken crispo eller fanta, han skulle bruke alle pengene på moped. Gutta i gata skulle dyrke ham, han skulle være kongen.

Putter nøkkelen i tenninga, nå. Klemmer inn bremsen og trykker på knappen med tommelen, kripler i magen. Gutta står nede i gata og venter. Åsmund er nesten nervøs, nå, svetten i korsryggen klistrer seg fast i boblejakka. Vinden i øya får han til å grine, men han vil være tøff. Gnir handa over kinnet mens han kjører, han ser gutta stå og spytte i asfalten, han vrir på gassen.

I dag er det regn, og det er digg, for det har ikke regnet på lenge.

Jeg er superfornøyd, for jeg har vært i klatreveggen! kjøpt nye klatresko og sele. En saftig blemme på stortåa er å akseptere. Kjetil Dale har vært på besøk, blitt med på innebandytrening og skal jammen være med å spille kamp på søndag, vi trenger deg kjetil! Gjenforening fra dagene i KVIL.. (kvarstein idrettslag, jmfr de dagene laget eksisterte, før vi sendte det opp en divisjon, trakk oss ut og lot dem tape samtlige kamper og så bli oppløst)

Etter en film med Mattias Glasner på torsdag setter jeg pris på livet igjen. Som presse er det nesten ingenting man kan gjøre uten å betale for det. Like etterpå oppdaget jeg at jeg ikke er den danseløven jeg trodde jeg var. Kurs f.o.m 12.0kt, hehe..

I dag er det bare mys, frokost med en skrattglad Mattias Nordquist, og en pappa i anmars. Jeg skal hjem og spise middag med en god gjeng beslektede venner.

Ting jeg gleder meg til:

Hyttetur med mine venner/Radio Nova (som også går under sekkebetegnelsen; venner)

En ny runde i veggen med åsebass på mandag (brattkorttest!)

At solen kommer tilbake

Kamp i morgen, med Dale som forsterkning

Skyte med hagle (aner ikke når, men håper det skjer igjen)

God dag, pappa kommer nu!

tja, nok en dag er over.

tja, nok en dag er over.

Vann, varme, sanitet.

Hei, potensielle pårørende. 

I dag, en varm julidag. Dagen som skulle bli påfallende varm. 

En ny sol i nær omgivelse, en opplevelse døden nær. 

Dagen begynte altså 04:45. 

En daglig dose hat og anger injeseres i mine øreganger hver gang Interpol slår sine fingre mot sine strenger på sine gitarer. Min vekkerklokkefungerende mobiltelefon har den mest passende låt for vekkerklokkelydserstatning mitt sinn og musikkreportoar kunne fremskaffe lagret; Hands Away, av Interpol (altså). Denne lyden er fin i seg selv, men om morgenen, i sær så tidlig som nullfire førtifem, er all lyd ulyd. 

Jeg lå med andre ord i sofaen i stuen, der jeg av forskjellige grunner sover om natten om dagen, og hatet og angret. Hatet livet og angret mine synder. Hatet å våkne opp fra underbevisstheten, angret på at jeg ikke enda har gjort tiltak der underbevisstheten (eventuelt bevisstløsheten) forblir. Okke som, jeg kom meg opp. Fire timer senere var jeg på jobb.

Det lot til å bli en dag uten oaser av lyspunkter. Nugatti er deilig, men ikke til lunsj, og ikke som eneste pålegg på ti brødskiver, og ikke når den flyter sammen med brødskivene i en glodvarm brødpose. Det jeg her har beskrevet er forutsagt (men ikke riktig antatt) den eneste gleden i min arbeidsdag. 

Det jeg på det forutseende tidspunkt ikke forutså var at jeg et par timers tid senere skulle stå ansikt til ansikt med mannen med ljåen, selveste dødens eget sleikende tungekyss! En varme som kunne minne om selveste sola. 

Med kommando på øret handlet vi på var gode tro, tok frem bensin og fyrstikk, og veltet et aldri så lite hus over ende i en grøft. Bensinen lot vi surkle i bekker nedover treverket og inn i vinduet over et gammelt juletre. Som uerfaren brannstifter tenkte ikke mitt hode på forskjellen mellom tennveske (som brenner både lekent og kontrollert) og bensin (som nærmest eksploderer (når den tennes på)). Siden jeg kun hadde èn fyrstikk for hånden var det viktig at dette gikk på første forsøket...

Flaks for meg har jeg fremdeles behov for å gå til frisøren.

Ved 04:45 i morgen angrer jeg på at jeg ikke tittet inn i vinduet da fyrstikken var tent.