Vann, varme, sanitet.

Hei, potensielle pårørende. 

I dag, en varm julidag. Dagen som skulle bli påfallende varm. 

En ny sol i nær omgivelse, en opplevelse døden nær. 

Dagen begynte altså 04:45. 

En daglig dose hat og anger injeseres i mine øreganger hver gang Interpol slår sine fingre mot sine strenger på sine gitarer. Min vekkerklokkefungerende mobiltelefon har den mest passende låt for vekkerklokkelydserstatning mitt sinn og musikkreportoar kunne fremskaffe lagret; Hands Away, av Interpol (altså). Denne lyden er fin i seg selv, men om morgenen, i sær så tidlig som nullfire førtifem, er all lyd ulyd. 

Jeg lå med andre ord i sofaen i stuen, der jeg av forskjellige grunner sover om natten om dagen, og hatet og angret. Hatet livet og angret mine synder. Hatet å våkne opp fra underbevisstheten, angret på at jeg ikke enda har gjort tiltak der underbevisstheten (eventuelt bevisstløsheten) forblir. Okke som, jeg kom meg opp. Fire timer senere var jeg på jobb.

Det lot til å bli en dag uten oaser av lyspunkter. Nugatti er deilig, men ikke til lunsj, og ikke som eneste pålegg på ti brødskiver, og ikke når den flyter sammen med brødskivene i en glodvarm brødpose. Det jeg her har beskrevet er forutsagt (men ikke riktig antatt) den eneste gleden i min arbeidsdag. 

Det jeg på det forutseende tidspunkt ikke forutså var at jeg et par timers tid senere skulle stå ansikt til ansikt med mannen med ljåen, selveste dødens eget sleikende tungekyss! En varme som kunne minne om selveste sola. 

Med kommando på øret handlet vi på var gode tro, tok frem bensin og fyrstikk, og veltet et aldri så lite hus over ende i en grøft. Bensinen lot vi surkle i bekker nedover treverket og inn i vinduet over et gammelt juletre. Som uerfaren brannstifter tenkte ikke mitt hode på forskjellen mellom tennveske (som brenner både lekent og kontrollert) og bensin (som nærmest eksploderer (når den tennes på)). Siden jeg kun hadde èn fyrstikk for hånden var det viktig at dette gikk på første forsøket...

Flaks for meg har jeg fremdeles behov for å gå til frisøren.

Ved 04:45 i morgen angrer jeg på at jeg ikke tittet inn i vinduet da fyrstikken var tent.