Vann, varme, sanitet.

Hei, potensielle pårørende. 

I dag, en varm julidag. Dagen som skulle bli påfallende varm. 

En ny sol i nær omgivelse, en opplevelse døden nær. 

Dagen begynte altså 04:45. 

En daglig dose hat og anger injeseres i mine øreganger hver gang Interpol slår sine fingre mot sine strenger på sine gitarer. Min vekkerklokkefungerende mobiltelefon har den mest passende låt for vekkerklokkelydserstatning mitt sinn og musikkreportoar kunne fremskaffe lagret; Hands Away, av Interpol (altså). Denne lyden er fin i seg selv, men om morgenen, i sær så tidlig som nullfire førtifem, er all lyd ulyd. 

Jeg lå med andre ord i sofaen i stuen, der jeg av forskjellige grunner sover om natten om dagen, og hatet og angret. Hatet livet og angret mine synder. Hatet å våkne opp fra underbevisstheten, angret på at jeg ikke enda har gjort tiltak der underbevisstheten (eventuelt bevisstløsheten) forblir. Okke som, jeg kom meg opp. Fire timer senere var jeg på jobb.

Det lot til å bli en dag uten oaser av lyspunkter. Nugatti er deilig, men ikke til lunsj, og ikke som eneste pålegg på ti brødskiver, og ikke når den flyter sammen med brødskivene i en glodvarm brødpose. Det jeg her har beskrevet er forutsagt (men ikke riktig antatt) den eneste gleden i min arbeidsdag. 

Det jeg på det forutseende tidspunkt ikke forutså var at jeg et par timers tid senere skulle stå ansikt til ansikt med mannen med ljåen, selveste dødens eget sleikende tungekyss! En varme som kunne minne om selveste sola. 

Med kommando på øret handlet vi på var gode tro, tok frem bensin og fyrstikk, og veltet et aldri så lite hus over ende i en grøft. Bensinen lot vi surkle i bekker nedover treverket og inn i vinduet over et gammelt juletre. Som uerfaren brannstifter tenkte ikke mitt hode på forskjellen mellom tennveske (som brenner både lekent og kontrollert) og bensin (som nærmest eksploderer (når den tennes på)). Siden jeg kun hadde èn fyrstikk for hånden var det viktig at dette gikk på første forsøket...

Flaks for meg har jeg fremdeles behov for å gå til frisøren.

Ved 04:45 i morgen angrer jeg på at jeg ikke tittet inn i vinduet da fyrstikken var tent.

Hennig Olsen

Her om dagen var vi på båttur, min svoger, søster, Jossen og mamma. Det er noen uker siden, og jeg ble kjøpt en hel iskrem til.!! Wee, tenker man. Is er godt i sommersola. Men ikke denne iskremen, nei! Kjeksen var jaggu opp-ned i isen og det ble masse klin overalt når jeg prøvde å sleike den i meg.. 

Når jeg kom hjem igjen til stora stan (Oslo) sendte jeg en mail til selveste iskremens bestefar, Hennig Olsen og klagde høflig på min opplevelse de fikk ta sin del av ansvaret for. En ukes tid senere fikk jeg svar i posten; et brev med gavekort på 1 eske sjokoladeis sparepakke. HAH!! Den koster omtrent det samme som min egen vannskapte iskrem og smaker en fjerdedel så godt! Selveste bonusen, hjertesaken i min påfølgende klage, var at denne usle og latterlige, dette fattige og elendige forsøk på å kompensere for min opplevelse til sjøs, måtte hentes på Hvalstad mange mange kilomoter utenfor Oslo!

Hva skal man gjøre? Klage igjen:

God dag! 

For en tid tilbake siden kjøpte jeg en is med kjeksen opp-ned. Min henvendelse fikk jeg tilbakemelding på, i form av et gavekort og et brev med beklagelse om inntrufne hendelse..

Mitt nåværende spørsmål retter seg mot gleden av gavekortet på 1 eske kroneis skjokolade sparepakke. I og for seg er ikke dette noen favoritt, i motsetning til isen jeg klaget på, men først og fremst virker det på meg som lite hensiktsmessig å ta meg til Nye vakåsvei nummer 6 på Hvalstad utenfor Oslo for å hente meg en sparepakke med kroneis! Det koster meg langt mindre penger, og ikke minst tid, å kjøpe akkurat samme produkt i butikken.. Gavekortet, altså kompensasjonen for min feilproduserte is, er verdt mindre, både i kroner og glede, enn den skarve sum av like under tredve kroner, som isen jeg klagde på kostet... den koster meg faktisk mye mer! Dessuten ville iskremen i sparepakken ha smeltet lenge før jeg ville ha rukket å spise isen, i sommervarmen, spesielt om jeg velger å sykle og ikke bruke penger på buss (som garantert ville gitt meg en pappkartong med fløte) eller drosje..

Hva slags gavekort er dette egentlig? Er dette ment som en oppriktig kompensasjon? Er en kunde vært en sparepakke med kroneis?

Eksempelvis, på en real kompensasjon kjøpte jeg uheldigvis en pose julemix uten skjokolade av Brynild for et drøyt halvår siden. Tilbake fikk jeg en hel ekse med forskjellig godteri til tyve ganger verdi av julemixposen..

(Jeg forstår at å sende is i posten er meningsløst.) 

Jeg synes deres kompansasjon var heller slapp, i tillegg kommer arbeidet med å løse gavekortet (tipper jeg rett, kommer kortet til å henge på kjøleskapsdøren til det er utgått, desverre).

Heldigvis kan jeg meddele at jeg kommer til å spise isen deres like ofte om før, endog med en liten bitter smak i munnen.. Selve smaken av deres iskrem er det ingen som slår..

Takk for god is og p.f takk respons på min andre henvendelse.

Mvh Knut Erlend

...

  

Så hva skjedde?

Da en brun og klumpete konvolutt lå foran døren til mitt rom i mitt kollektiv på Bislett (Andreas Richard Daman Nilsson hadde lagt den der, for han tar alltid inn posten) ble jeg uhyre spendt.. Hva hadde Hennig Olsen v/Wenche Larsen funnet på for noe nå, for å stilne den skrikete grinerungen fro Oslo som ikke nøyer seg med 1 kroneis skjokolade sparepakke i kompensasjon for én ødelagt iskrem?   ...   Jeg var så spendt at jeg fikk frynser i buksene.

Jeg fikk intet mindre enn et nytt gavekort på 2 esker kroneis skjokolade, 2 esker kroneis jordbær og en ekstremt tung og massiv iskremskje med Hennig-Olsen logo på.!

Hva skal man si?

Oppsummering av juni.!

I dag er jeg så trøtt som jeg aldri før har vært. Det kjennes som jeg akkurat har våknet av en narkose eller slikt noe.. Jeg sitter ved kjøkkenbordet i mitt kjære kollektiv og lurer på om det kommer bedre dager senere, enn den vi hadde i går! Nok en gang sitter jeg altså her i en slags bakrus etter en fabelaktiv helg som virker helt virkelighetsfjern i kontrast til hvordan det er å sitte ved sitt kjøkkenbord og blogge i varmen og føle seg i postnarkose... eller hva det heter.. Jeg husker den gangen i pinsehelgen.. eller rettere sagt den gangen etter pinsehelgen, hvor jeg satt og lurte på hvordan man overlever hverdager om sommeren. Følelsen jeg har i dag er ganske lik!

I går var vi nemlig en deilig gjeng i en båt. Hele dagen. En utrolig myk dag, med stress i begge ender. Stress med å rekke første tog til Moss, stress med å rekke siste tog hjem.. Omtrent som en appelsin. Jobb og kjip smak på den ene siden, masse deilig greier i midten, og samme jobb og vonde smak på andre siden også.. Det som imidlertidig også preger dagen en liten anelse er at jeg nå må ringe rundt for å få tak i en ny propell. Og det skal jeg si er ballete..! 

Jeg lurer på om det er solen som har gitt meg min voldsomme trøtthet. Kan det ha vært den rolige gjyngingen i båten i kombinasjon med solen og at jeg sov og sløvet i timer i strekk som kan ha ført meg inn i trøttens mørke gater? Jeg er i allefall prisgitt en uke fri, og den trenger jeg til å komme meg på beina igjen, etter dette !

I dag skal jeg for øvrig også stå over grytene. En eller annen fyr (Olle heter han, og jeg vet godt hvem han er) har nemlig bedt seg selv på middag hos meg. D.vs hos Josefin og meg.. Hvilket vil si hos Mattias, Josefin og meg..  ... (vi stopper der, tenker jeg, selv om et bor fire andre her).. Han har i allefall bedt meg lage middag til ham. Og det skal jeg minsanten gjøre. Etter at Olle har spist middag kommer gjengen fra båtturen for å spise boller og drikke melk (og mot min vilje, ikke kakao). Tipper jeg rett surrer vi i gang et spill også, så hyggelige er menneskene i denne gjengen at jeg tror jeg er tilbøyelig til å bli med. Jeg er egentlig ikke helt dus med dem enda, har liksom ikke hatt de helt dyyypeste samtalene med verken Julie, eller Elisabeth (som danner gjengen), men her finnes potensial for fremtidig vennegjengsmoro. Så dette blir nok stas. .. ..   

Så altså, kort oppsummert, dagen i dag:

• Merkelig almenntilstand.
  
• Opplevelsesbakrus.
  
• Hverdagsangst.
  
• Varm.
  

Dagens agenda:

• Handle til middag.
  
• Fikse fiskestangen min (denne utgår, jeg glemte fiskestangen i Moss).
  
• Drikke mengder med kaffe mellom klokka to og tre (kaffen virker best etter tre timer, har jeg hørt. Olle og José kommer klokken omrent 17:30).
  
• Ringe bestemor.
• Få tak i den fordømte propell pr. telefon.
• Spise middag.
• Holde meg våken.
• Spise boller.

En dag i mai.. ..?

Så kom den atter igjen, sommeren. 

Hah, det er ikke lenge siden vinteren var her, men du verden som det føles ut som om sommeren har vært her lenge.. eller no slikt. 

I alle fall fikk jeg sommeren i ansiktet i helgen, og den stekte min rygg sprø som sandpapir. Kanotur på vann er stekeovn for en stakkars rygg. I dag er det noen dager siden, men det ser ut som om solen sved meg i går. 

Kanotur minner meg om et visst friluftslivsår, men dette var bedre. Bortsett i fra at det varte litt kort. Èn natt på kanotur er pysete. Men man får ta hva man får. Været kunne i allefall ikke bli noe bedre i det hele tatt!   

Dette ble et kort innlegg, et jobbintervju kaller. Jeg ønsker meg selv lykke til!

KnutErlend

Del 2

Om det finnes idioti her på kloden, er jeg i nærheten av å finne den. I natt drømte jeg rett og slett at jeg lette igjennom hele min venns venns cdsamling for å finne et spor på en skive jeg verken visste hva hette eller hvilket album den var på. Jeg drømte hele prosessen fra:

1. At jeg forlot min venns venn nede i gata i Gøteborg, for han skulle vente på meg der, til jeg hadde funnet det jeg lette etter hjemme hos han selv. 

2. At jeg gikk og knapt fant veien til leiligheten hans. Men jeg gjorde det etter noen bom. Kjente meg igjen liksom, prøvde meg litt fram, gikk så vidt inn feil dør en gang osv.. Men fant frem til slutt..

3. At jeg banket på riktig dør, at hans romkammerat åpnet og jeg sa hva jeg skulle.

4. At jeg gikk inn på rommet hans og fant den enorme cdhyllen. Tapeten og alle instrumentene hans var imidlertidig borte, for han var visst på utflyttingsfoten.

5. At jeg gjennomgikk og nøye leste på baksiden av hvert eneste albumcover. Det tok driiiitlang tid , men jeg gjennomførte hele leteaksjonen systematisk og nøyaktig. Det var til og med et par ganger jeg satte på en av skivene for kun å bekrefte at det ikke var denne jeg lette etter. 

6. At jeg til slutt var ferdig med hele letinga og måtte gi opp. 

...til at jeg:

7. selvsagt ble blodig skuffet, og følte det hele som FULLSTENDIG meningsløst.

Hah!! Hvordan går det an å drømme noe så ekstremt kjedelig..?

Hva skal man si..? Del1

Hoi. Dette kan forveksles med et prøveutkast. En egen blogg sier du? Heftig.